Idrettsprofessor Lars Hermansen

Artikkelen er skrevet av Halvard Toften

Jakten på vår ukjente kjendis

Professor Lars Hermansen døde av en (trolig) medfødt hjertefeil i 1984, bare knapt 51 år gammel. Året etter hans død ble det laget en vitenskapelig «æres-samling», som oppsummerte hans utrolige forskning. I tillegg til å være professor, ble han æresprofessor ved fem universiteter verden rundt.

Lars var sjelden selv i mediabildet. Og for å få vite mer om han, laget jeg ei liste over landets beste teoretikere på trening som gjelder utholdenhet. Alle på lista er godt voksne, med imponerende titler, og jeg mistenker dem for å være «elever» av vår mann fra Sørvågen. Jeg ringer dem opp en etter en, men forstår snart at de som er best på sine, spesialiserte fagfelt som støtte for toppidretten, må gjøre seg forholdsvis utilgjengelig. Derfor får jeg sjelden direkte svar på telefonen. Jeg legger igjen beskjed på «telefonsvareren», om at jeg ønsker hjelp til en artikkel om bygdas ukjente stolthet, Lars Hermansen. Da skjer det flere ganger: den høyt titulerte eksperten ringer tilbake, og de forteller lenge om sin mentor, ledestjerne, forgjenger og/ eller veileder, der bildet blir krystallklart. Jeg får da flere, ikke helt enkle, smakebiter inn i en idrettsmedisinsk forsker-verden, og deler av livet til en imponerende person:  Lars Hermansen var en banebrytende forsker som i praksis stod bak medaljene til mange av våre folkekjære idrettsutøvere, og fortsatt er «delaktig» bak prestasjonene, 38 år etter sin død.

Fra nyrydningsbruket «Elvestad

Lars Hermansen ble født 1. april 1933 på Meløya, der faren Laurits kom fra. Hans mor Lovise kom fra Tysfjord. I slekts-sammenheng kan hovedpersonen knyttes til sine kjente, nære slektninger, Fredbjørg «Molly» Holm, Rolf Hermansen, Hilde Johanne Hansen og Toril Bråthen. Foreldrene ryddet og bygde bokstavelig opp «ny jord-bruket» «Elvestad», som finnes første vei til venstre på veien opp til «Ryphaugen gård». Her vokste Lars opp som den eldste i søskenflokken, sammen med seks søstre. Han fortalte ikke så mye om oppveksten til sine barn, men sa at han måtte hjelpe til på gården med mye og tungt arbeid, som å frakte vann fra Storelva og Alsvågvannet. Og han kjørte med hesten før han begynte på skolen.

Middelskole og landsgymnas

Lars gikk på skolen til og med 4. klasse i forsamlingshuset (til Alsvåg mannskor og UL Nybrott) «Sangerhallen». Etterpå fullførte han folkeskolen i Alsvåg kirke, der «lillesalen» fungerte som klasserom. Sortland realskole og gymnas var den nærmeste løsningen for den som skulle gå videre på skole. Men hybeltilværelse med påfølgende kostnader, og dertil skolepenger, var langt i overkant av det en familie på denne tiden kunne klare økonomisk. Derfor ble videre skolegang bare en fjern drøm for de fleste, født før krigen. Men Lars hadde flaks på to måter.  I Kjøpsvik hadde prest, samferdselsminister og samfunnsbygger Kolbjørn Varmann, skjønt dette store problemet for begavet bygdeungdom fra vanlige familier. Da startet han like godt middelskole på tettstedet i 1934. Skoleflinke Lars kom inn på skolen, som på dette tidspunktet var overtatt av Tysfjord kommune. Hybel-problemet ble enkelt løst, ved at gutten fra Sørvågen fikk bo hos sine slektninger. Etter oppholdet i Kjøpsvik kom han etter en «utsilende» opptaksprøve inn på Finnfjordbotn 2-årige landsgymnas ved Finnsnes. Dette gymnaset var opprettet for at begavet ungdom fra de tre nordligste fylker skulle få sjanse til høyere utdanning. Etter Examen Artium kunne han finansiere studiene gjennom Statens lånekasse, som hadde blitt opprettet i 1947.

Det startet i Alsvåg idrettslag

Lars viste tidlig interesse og talent for løping, og i Alsvåg IL fant han en ypperlig treningskamerat i jevngamle Håkon Magnus Pettersen. Begge var de mellomdistanseløpere. I Finnfjordbotn var det et ypperlig friidrettsmiljø, der skolens lag også den gang het IL Trofil. Allerede her hadde Lars intervalltrening som del av treninga. Friidrett var en populær idrett på 1950- og 60-tallet, og nå dro han rundt sammen med skolelaget på stafetter, i tillegg til individuell deltakelse.  Sommeren 1954 var det nordnorsk mesterskap i friidrett i Harstad. Her representerte han IL Trofil. Dette mesterskapet var en stor begivenhet, og hans slektninger tok den lange turen fra Meløya med fiskebåten «Strandgutt», for å heie på de to deltakerne fra Alsvåg. I dette mesterskapet fikk Lars ikke medalje i de individuelle øvelsene, men laget hans fikk 2.plass på 4x100 m stafett og 3. plass på 1000 m stafett. Tidligere samme året avslørte Hermansen seg som en spenstig kar. Han fikk 2. og 3. plass i høyde og lengde uten tilløp i nordnorsk mesterskap.

Videre studier i idrett

Etter militæret dro Lars til Oslo, til Statens gymnastikkskole. Dette var forløperen til Norges idrettshøgskole. I de videre studiene fordypet han seg i idrettsfag, og han gikk langt inn i medisinstudiet, relatert til idrett. Etter studiene ble han knyttet til skolen, der han rendyrket sine teorier om trening. I denne tiden hadde Lars giftet seg, og i 1963 dro familien på tre til Stockholm, til Wenner-Gren Center, et internasjonalt senter for gjestende forskere. Det var under oppholdet her han inngikk et nært samarbeid med Bengt Saltin, som var tilknyttet det Karolinska Institutet. Saltins fagområde var muskelfysiologi og biokjemi. Dels tok man tak i og videreførte forskninga til den avdøde nobelprisvinner August Krogh (København). Det var i dette miljøet at Lars Hermansen tok sin doktorgrad. Tungvekterne i Norden på dette feltet var professor Kåre Rodal og Per-Olof Åstrand, som hadde gitt ut en bok sammen.

Samarbeid med professor Kåre Rodal

I 1965 ble arbeidsfysiologisk institutt opprettet. Karismatiske Kåre Rodal som hadde kommet  tilbake til Norge i 1963, etter en lang karriere i utlandet, skulle lede dette forskningsinstituttet. Han hadde opptredener på TV, og viste folk flest hvordan man kunne trene for å ta vare på helsa. En av favorittøvelsene var å hoppe tau. Rodal knyttet til seg den nye forskerstjernen, Lars Hermansen.

Og resultatene begynte å komme fort, og ble gjort kjent.

Verdens fremste på trening

Allerede i samarbeidet med Bengt Saltin hadde man gått vitenskapelig til verks med å studere effekten av forskjellige typer intervalltrening, intensive arbeidsøkter med pauser i mellom. Enkelt sagt: Når muskelen arbeider hardere og hardere, vil den etter en stund få underskudd på oksygen. Det dannes «melkesyre», som hemmer muskelens evne til å arbeide. Treninga skal både forbedre evnen til å «tåle» melkesyre, styrke hjertemuskulaturen («langkjøring»), samt øke hjertets slagvolum («intervalltrening»), for å kunne transportere oksygenet ut til muskelen. Vitenskapelig målte man hva som skjedde underveis. Så målte man effekten på den treninga man utførte, oksygenopptaket, som ble et mål for kondisjonen. Dermed kunne Hermansen og Saltin gi oppskriften på «rett trening» i utholdenhetssidretter.

«Gudegave» til verdens toppidrettsfolk

Disse nye treningsmetodene ble tidlig plukket opp av ledende trenere ute i verden. Spesielt i Australia og på New Zealend, tok man disse i bruk. Og man forbedret de underveis, i takt med forskninga til Hermansen og Saltin. Det var først og fremst treneren Arthur Lydiard på New Zealand som nå og i kommende år kom til å produsere medaljevinnere på løpende bånd, der tre ganger OL-vinner Peter Schnell, var den mest kjente. Senere ble han knyttet til finsk friidrett, der det nå ble trent fram verdensstjerner som Pekka Vasala, Juha Väätäinen og Lasse Virén. Til nå hadde man i stor grad løpt for fort på «langkjøring», slik at løperen ofte ble mer utslitt, kjørt i senk, enn trent. Nå løp man med lav intensitet, men veldig langt, som 160 kilometer i uka. Og så kombinerte man dette med intervalltrening. I idrettslaget Bul i Oslo tok man tidlig i bruk disse treningsmetodene, der Thor Helland etter kort tid ble blant verdens beste på langdistansene. På Bislett-stevnet i 1965 løp Ron Clarke fra Australia 10000 m på utrolige 27.39, og slo dermed sin egen verdensrekord med nesten 40 sekunder. Hemmeligheten var at han hadde brukt denne nye måten å trene på. Etter så lang tid har det ikke lykkes undertegnede å etterspore «bevisene» på den høyst sannsynlige direkte kontakten mellom Lars Hermansen, og de berømte trenere i Australia og på New Zealand. Men Lars reiste mye, og han var også i Australia.

«Ikke komme her og komme her»

 Likevel gikk ikke alt på skinner for den begavede forskeren. Suksesshistoria om vitenskapsmannen Lars Hermansen rommer også en mørk bakside. Han ble straks populær med sitt hyggelige vesen og sine gode forskningsresultater, som ble fulgt opp av gode trenere verden rundt.  I Alsvåg var det både stas og stolthet da personen og forskningsresultatene fikk bred omtale på TV.  Men det gode samarbeidet mellom professor Rodal og Lars Hermansen begynte snart å slå sprekker. De var sterkt uenige om veien videre i forskninga, der Hermansen stod på sitt. Det endte med at han ble «kommandert» til å følge professor Rodals linje for den videre forskning.

Eget forskningsinstitutt, men senere «forbigått»

Da dette ble kjent i det internasjonale friidretts- og forskermiljøet, ble det store protester. Man slo seg sammen og forfattet et skarpt brev stilet til høyt nivå i den norske regjeringa. Man kunne ikke kneble en så betydningsfull forsker, var essensen i brevet. Dette førte til at man i Oslo opprettet et eget «muskelforskningsinstitutt» med Lars Hermansen som sjef. Den personlige kostnaden for dette fikk han oppleve noen år senere. Statens gymnastikkskole hadde på flere måter gått ut på dato, og man opprettet Norges Idrettshøyskole i 1968. Her var Lars Hermansen en av søkerne til rektorstillinga, som de fleste i fagmiljøet mente at han burde få. Det gjorde han ikke. Det ble i stedet Sigmund B. Strømme som fikk stillinga.

Suksess i andre idretter

Snart så trenere og utøvere i andre utholdenhetsidretter at det kunne være mye å hente ved å innføre Hermansens treningsmetoder. Rikstrener i langrenn, Oddmund Jensen, så tidlig at Arthur Lydiard hadde lykkes med sine løpere. Og han fulgte opp med de samme metoder i sin idrett. Løperne hette Eggen, Grønningen, Ellefsæter og Martinsen, som ble nasjonalhelter da de vant det meste under VM på ski i Oslo i 1966. Roeren Odd Vaage var kanskje den første som forstod overføringsverdien til sin idrett. Snart var denne form for trening også innført i både roing og kajakk, med stor suksess. I noen idretter hadde Lars Hermansen direkte kontakt med utøverne og deres trenere. Dette gjalt syklisten Knut Knudsen (Ol-gull i München 1972) - og skøyteløperne, «de fire S-ene», Stensen, Storholt, Sjøbrend og Stenshjemmet. Samlet sett,  vant de som kjent det meste i sin idrett.

Hermansens elev

I dag er det professor Jan Helgerud, professor ved NTNU i Trondheim, som blir regnet som en av  verdens fremste på området intervalltrening. Han hadde Lars Hermansen som veileder, og har jobbet videre med denne forskninga. I mange år har han vært mentor for trenerne til blant annet Marit Bjørgen. Og han har egenhendig gjennom en årrekke testet vår mest folkekjære idrettsutøver, for å måle virkninga av denne treninga.

Gamlinger i verdenstoppen

Professor Helgerud ble spurt om hvor lenge Marit Bjørgen kunne drive idrett i verdenstoppen. Da svarte han ved å vise til et forskningsprogram som hans avdøde læremester, Lars Hermansen hadde gjennomført på 1970-tallet. - Det er nemlig en kjent sak at mennesket begynner å tape utholdenhet og muskelstyrke etter fylte 25 år. Dette kunne han direkte måle ved å studere personer med forskjellig arbeid og alder. Men Hermansen fant ett unntak. Samer som fortsatt drev på den gamle måten ved å følge flokken til fots gjennom lange dager, hadde bedre styrke og utholdenhet som 45-åringer, enn sine 25-årige yrkesbrødre. Men så skjedde en sterk tilbakegang også for disse etter ca 45 års alder, ned til «normalt nivå». Da viste det seg at ansvaret for å følge flokken var overtatt av neste generasjon, og den naturlige og gode treningen opphørte, fortalte professor Helgerud. Hans konklusjon var at Marit Bjørgen kunne holde seg i verdenstoppen til 50-års alder, om hun var motivert for dette.

Hermansen fortsatt høyaktuell

Jeg spør Jan Helgerud om treningsprinsippene til Hermansen er blitt gammeldagse ? - På ingen måte, er det kontante svaret jeg får. Og så forteller han om den mest aktuelle boka på dette området, som brukes i dag. Det er «Exercise Physiology», skrevet av de tre amerikanerne William McArdle, Frank I. Katch & Victor L. Katch. I forordet til denne er det ikke bare omtale av professor Lars Hermansen. De har også tatt med bilde av han i det samme forordet, forteller Helgerud.

I dag er det brødrene Ingebrigtsen som imponerer i verdenstoppen i friidrett. De trener etter de samme treningsprinsippene, med individuell tilpasning. Når friidrett-sesongen begynner, skal det bli spennende å se om Hermansens eget barnebarn, Line Kloster, klarer å slå rivalen Amalie Juel i kampen om å være Norges beste på 400 m hekk.

Vi er derfor på trygg grunn når vi konkluderer med at den begavede forskeren Lars Hermansen fra «Elvestad» ved Alsvågvannet har indirekte stor innflytelse på verdens toppidrett og folkehelse 38 år etter sin bortgang.  (Kilder: Ekspert på nordnorsk friidrett, Arnt Heggelund, søskenbarnet Rolf Hermansen, professor ved NTNU Jan Helgerud, sjeflege og ansvarlig for Olympiatoppen Roald Bahr, professor i treningsvitenskap ved idrettshøyskolen Jostein Hallén, professor i treningsvitenskap ved idrettshøgskolen Eystein Enoksen og flere, inkludert tre av Hermansens barn).

Bildetekster

1. Kongen av intervalltreninga. Lars Hermansen har som forsker hatt stor innvirkning på moderne toppidrett. Han får æren av å ha «funnet opp» 15-15-treninga. Hans forskning på kondisjon og styrke, har også vært svært viktig i arbeidet for moderne folkehelse. Bildet utlånt av Rolf Hermansen.
2. Lars var flink og ivrig friidrettsmann. Her trener han intervall i Finnfjordbotn på 1950-tallet. Bildet utlånt av Arnt Heggelund, Alta.
3. Fortsatt aktuell. Dette er dagens mest aktuelle bok om trening, også brukt på Norges Idrettshøgskole, skrevet av tre amerikanere. I forordet til denne er Lars Hermansen æret med omtale og bilde.
4. Fra enkle kå For Lars ble det en lang vei å gå, med store kontraster, fra fiskerbondekulturens harde hverdag til toppen av «akademia». Men Nonskollen i bakgrunnen er den samme som nå. På bildet står hovedpersonen sammen sine søstre Hansine, Leikny og Astrid, i rekkefølge. Bildet er utlånt av Rolf Hermansen.